Operasjon brukes vanligvis som en kurerende behandling av lokal prostatakreft. En operasjon kan også være det beste alternativet for å lindre symptomene i den avanserte sykdomsformen. Mange faktorer påvirker valget av kirurgi ved lokal prostatakreft, hovedsakelig tumorproliferasjon og risikoklassifisering, så vel som pasientens alder.

Ved operasjon av lokal prostata kreft, ønsker man å sikre at det ikke finnes kreftceller utenfor prostata. Kontrollen er gjort ved å ta en test av lymfeknuter i lysken. Hvis ingen tegn på metastase er funnet i testen, gjøres såkalt radikal kirurgi.

I radikaloperasjonen blir hele prostata fjernet så vel som en del av vevet som omslutter det. Typiske bivirkninger etter radikaloperasjonen av prostata er dårlig urinretensjon (inkontinens) og erektil dysfunksjon. Gjennom jevnlig trening av bekkenbunnsmusklene kan inkontinens reduseres betydelig, eller til og med forsvinne for mange. Noen pasienter får også sin erektile evne tilbake etter flere måneder.

Strålebehandling er også en vanlig metode for behandling av prostatakreft. Denne behandlingen påvirker svulsten på to måter: direkte og indirekte. Den direkte effekten av strålingsbehandlingen betyr at cellens DNA blir skadet av strålingen. Som en konsekvens hemmes veksten av kreftceller betydelig og de fleste kreftcellene blir ødelagt. Indirekte innflytelse oppstår når stråling påvirker cellens og vevets molekyler og danner såkalte frie radikaler. Økningen av disse fremmer ødeleggelsen av kreftcellene.

Ved strålebehandling, er radikal strålebehandling vanligvis brukt til å behandle lokal prostatakreft. Radikal strålebehandling kan gis på flere måter, enten som utvendig eller innvendig behandling. Ved utvendig behandling kommer stråling fra utsiden av kroppen fra en separat strålebehandlingsenhet. Ved innvendig strålingsbehandling av vevet (brachyterapi), implanteres den radioaktive kilden direkte i prostata. Stråleeffekten på omkringliggende vev er da relativt liten.

Høye strålingsdoser kan forårsake noen bivirkninger, som for eksempel vannlatingsproblemer og svie ved vannlating. Symptomene kan vare noen få uker. Noen ganger kan strålebehandling også forårsake blod i urinen, og slim- og blodlekkasje fra endetarmen. I tillegg kan impotens oppstå som en langvarig effekt av behandlingen. Den tekniske utviklingen av strålebehandling har imidlertid gjort behandlingen mer nøyaktig, som også har redusert de negative effektene.

Mannlige hormoner som androgener, og spesielt testosteron, er en forutsetning for utvikling og vekst av prostatakreft. Målet med hormonell behandling av prostatakreft er å hemme hormontilgjengelighet, og dermed forhindre vekst av kreftcellene.

Hormonbehandling brukes vanligvis i avansert prostatakreft. Hormonbehandling kan brukes i begynnelsen av sykdommen, før strålebehandling, for å forhindre effekten av testosteron på kreftcellene. Målet er å redusere svulsten, og dermed forbedre strålingseffektiviteten og motvirke eventuelle metastaser.

De negative effektene av hormonell behandling består blant annet av reduksjon av lyst (libido), ømhet i brystvev, beintetthet og muskelmasse tap, samt vektøkning. Noen pasienter opplever også at hormonbehandling fører til redusert stemningsleie, der psykologiske faktorer som humør, initiativ og engasjement påvirkes.

Hormonbehandling

Hormonbehandling kan ikke helbrede prostatakreft, men stoppe veksthastigheten og redusere svulstens størrelse. Denne form for behandling brukes ofte ved langtkommen prostatakreft, enten når sykdommen har vokst utenfor prostatakjertelen eller ved spredning til andre organer.

Behandling av avansert prostatakreft tar sikte på å forhindre effekten av mannlige hormoner, det vil si androgenene. I praksis gjøres dette ved å hindre sekresjon av hormoner eller effekten av hormoner på prostata. Utskillelse av androgener kan påvirkes kjemisk eller ved kirurgisk kastrering, og hormonenes effekt kan forhindres. Vanligvis prøver man å eliminere androgenene kontinuerlig i hormonbehandling, og behandlingen fortsetter til kreften ikke lenger er avhengig av hormoner.

Kastrasjon

Ved prostatakreft med spredning velges vanligvis kastrasjon som behandling, gjort kirurgisk eller kjemisk med legemidler.

Kastrasjon gjort med kirurgi kalles orkiektomi. Det er en kirurgisk prosedyre, hvor testiklene og bitestikler fjernes helt. Ved kirurgisk kastrasjon fjernes begge testiklene (bilateral orkiektomi). Kastreringen kan også gjøres kjemisk ved bruk av forskjellige medisinske behandlinger.

Veksten og delingen av kreftceller kan påvirkes av legemidler. Denne typen legemidler kalles cellegift. De beveger seg i blodet til de ulike kroppsdelene, og når de når kreftsvulsten, skader de kreftcellenes delingssystem. Som et resultat kan kreftcellene ikke fortsette å vokse og dør.

Cellegift kan skade alle kroppsceller, men kreftceller er mye mer følsomme enn normalt vev, slik at kreftcellene påvirkes mest.

Prostatakreft har en tendens til å forandre seg på et eller annet tidspunkt for å bli motstandsdyktig til den grunnleggende hormonbehandlingen. Da kan pasienter som er i god form behandles med cellegift. Bruken av kjemoterapi ved hormonresistent prostatakreft har økt de siste årene. Cellegiftbehandling kan gis intravenøst direkte inn i blodet eller som tabletter.

Cellegiftbehandling er imidlertid ofte forbundet med et bredt spekter av bivirkninger og kan oppleves som vanskelig for noen pasienter. Det er viktig å huske at bivirkningene kan forebygges og behandles hvis de oppstår.

Tidligere fantes det ikke andre behandlingsalternativer etter cellegift for pasienter med avansert prostatakreft, og behandlingen fokuserte på å håndtere og redusere symptomene som sykdommen forårsaker, såkalt symptompalliasjon.

Etter hvert som behandlingen utvikler seg, er det for øyeblikket mulig å fortsette aktiv behandling selv etter behandling med cellegift. Med de siste behandlingene kan livslengde påvirkes.